REFLEKSJON
Gjestfrihet smiene obligasjoner
Bibelen som en kilde til inspirasjon
Inspirasjonen og kraften fra kristendommen var en av de spirende kreftene i Europa. Opp gjennom tidene har kristne mennesker på mange forskjellige måter vist en åpen gjestfrihet. La oss først gå til Bibelen. Da kan vi lettere forstå hvorfor gjestfriheten fikk så stor betydning i Europa.
Det gamle Testamente kan vi lese den eldgamle historien om Abraham og hans hustru Sara (Gen. 18:1 10). De mottok tre underlige gjester med stor hjertelighet. I de bysantinske kirkers kunsttradisjon brukes motivet først og fremst som et bilde på Treenigheten. Likevel er bildet kjent under navnet “Abrahams gjestfrihet”, gjestfrihet som vises mot en fremmed. Her er den fremmede i skikkelse av en engel, et bilde på Gud selv.
Også Jesus sammenlikner den fremmede med Gud selv. Dette skulle være den dypeste inspirasjon for å ta imot en gjest. Slik lyder Jesu ord (Mat. 25:35): “Jeg var fremmed, og dere tok imot meg”. Det er Gud selv som banker på hos Dem, og han vil gi Dem igjen for denne barmhjertighetsgjerningen på dommens dag.
Fortellingen om Jesus, der han besφker Martha og Maria (Luk. 10:38 42), brukes i prekener ofte som en oppfordring om å ta vel imot en gjest, slik at gjesten kommer i sentrum, og småting blir uten betydning.
Apostelen Paulus framhever stadig gjestfriheten som en viktig dyd, særlig for menighetsledere (Rom. 12:13; 1 Tim. 3:2; 1 Tim. 5:10: Tit. 1:7 8). Også Peter oppfordrer til å motta gjester uten å klage (1 Petr. 4:9), og Hebreerbrevet (13:2) minner om Abraham: “Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester”.
Innbydende initiativer i Antwerpen og Europa
Jesu disipler satte dette budet ut i livet i ekte nestekjærlighet. Kristne dyrket gjestfriheten, ikke bare i sine hjem, men opprettet også flere sosiale institusjoner for å virkeliggjøre denne tjenesten i større samfunnssammenheng.
Allerede mot slutten av romerriket, fantes det på flere steder herberger for fremmede og fattige. Disse ble virkelig betraktet og behandlet som “gjester”. “Hôtel Dieu” – dvs. Guds herberge – i Paris stammer fra det 7. århundre. På Balkan ble et gjestehus for fremmede kalt ‘xenodochium‘, som betyr ‘gjestehjem‘.
Det var framfor alt benediktinermunkene som i tidlig middelalder bidro til utbyggingen av hospitsvesenet. Ordensregelen påla dem å motta hver gjest som Kristus, og derfor hadde alle klostrene deres en gjesteføy for alle slags reisende.
Spesielt i denne sammenhengen må de store pilegrimsrutene nevnes. Den viktigste var ruten mot Sankt Jakob i Compostela i Nordspania. Langs hele veien vokste det fram en kjede av hospitser, som enten ble drevet av klostre eller av privatpersoner og tidligere pilegrimer. Også Antwerpen lå på Compostelaruten fra Nordeuropa over Paris. I det 15. århundre fantes det også her et pilegrimhospits med kapell utenfor de gamle byportene. Dette kapellet dannet grunnlaget for den monumentale Sankt Jakobskirken. Dokumenter fra det 16. århundre viser at hospitset da lå i Prinsesstraat.
De utallige reiseberetningene som vi har fra Compostela-pilegrimene, gir mange eksempler på gjestfrihet. En bygdekone kom engang med nystekt omelett til Jan van Doornik og reisefellen Willem. En slik vennlig handling gjør selvsagt at maten smaker bedre.
Men “gjestfriheten” ble også brukt til å drive handel eller for å svindle til seg pilegrimenes penger. Den berømte legenden om Sankt Jakob forteller at han i Toulouse reddet en uskyldig dødsdømt. Den griske, onde kroverten som sto bak de falske beskyldningene ble så dømt til døden. Historien gir et eksempel på hvordan en ekte kristen må motsette seg alle slags snyterier mot fremmede.
Flere hellige, slik som St. Julianus (Hospitator) og St. Gertrudis av Nivelles, begge fra det 7. århundre, ble skytshelgener for hospitsene på grunn av deres mønstergyldige gjestfrihet. I Antwerpen har vi derfor blant annet et gammelt hospits som bærer navnet St. Julianushospits. è photo 06
I korstogstiden oppsto ordener av hospitalsriddere, som for eksempel Ordenen av St. Johannes av Jerusalem (Malta ordenen omkring 1040) eller Den Tyske Orden (1190). Oppgaven for disse ordenene var å motta pilegrimer og beskytte dem mot fiendtlige muslimer.
Mer fredelige enn ridderne er st. bernardshundene som fikk navnet sitt etter St. Bernard av Menton. Han grunnla i året 962 et kloster ved en fjell-overgang i Alpene. Munkene betraktet det som sin plikt å berge fremmede som hadde mistet veien eller var kommet under et snøskred. I dette arbeidet brukte de de berømte hundene. De som ble berget viste ofte stor takknemlighet og munkene fikk etter hvert eiendommer i hele Europa.
Fra det 13. århundre utviklet mange hospitser i byene seg til å bli pleiehjem, hvor tyngdepunktet mer og mer ble flyttet over på medisinsk pleie av byens egne borgere.
Gjestfrihet: en varm verdi, uerstattelige …
